Engasjert, men bekymret for naturen

Lofotundersøkelsen 2026 er gjennomført av Kantar blant 1.206 innbyggere over 18 år i de seks Lofotkommunene. Undersøkelsen bygger videre på tilsvarende undersøkelser fra 2021 og 2022 og gir et bilde av hvordan befolkningen ser på klima, natur, transport, næringsliv og framtidig utvikling i regionen. 

Naturen er en del av hverdagen

For mange i Lofoten er naturen ikke noe man besøker av og til. Den er en del av hverdagen. Nesten åtte av ti bruker naturen til fritidsaktiviteter minst én gang i uka.

Kanskje er det derfor naturen også vekker så sterke følelser når den endres.

I 2022 svarte halvparten at de var bekymret for at det biologiske mangfoldet i Lofoten skulle endres. I 2026 har andelen økt til 60 prosent. Det er den største enkeltendringen som løftes fram i rapporten. 

Samtidig støtter 70 prosent et mål om at ny utbygging samlet sett ikke skal føre til tap av naturområder. Nesten seks av ti mener dessuten at hensynet til natur og landskap bør veie tyngre enn næringsutvikling når nye arealinngrep vurderes. 

Tallene forteller noe viktig: Mange ønsker utvikling, arbeidsplasser og levende lokalsamfunn, men ikke for enhver pris.

Det er nettopp dette som gjør diskusjonen om bærekraft så konkret i Lofoten. Her handler naturtap ikke bare om statistikk. Det kan være en sti som blir bredere år for år, et populært utfartsområde som fylles opp, mer trafikk, nye bygg eller press på områder som betyr mye både for mennesker og natur.

Rapporten peker også på at besøksforvaltning, cruise, camping, toalettproblematikk og slitasje på naturen har stått sentralt i den lokale debatten de siste årene. 

Hva skjer dersom skreien uteblir?

Noen endringer berører selve fortellingen om Lofoten.

Skreien har i århundrer vært grunnlag for arbeid, bosetting, eksport, kultur og identitet. Gjennom årene har også innsiget av skrei variert. Derfor er det et kraftfullt signal at 63 prosent av innbyggerne er bekymret for at klimaendringene kan føre til at skreien trekker lenger nord.

Rapporten viser til de siste årenes diskusjoner om kvoter, fordeling og observasjoner av endrede gytemønstre. Undersøkelsen dokumenterer ikke at skreien er borte fra Lofoten, men den viser tydelig en uro for hva som kan skje dersom en av regionens viktigste naturressurser kommer sjeldnere eller flytter seg nordover. 

Dette gjør klimaendringene mindre abstrakte.

Hva betyr det for Lofoten dersom vinterfisket forandrer seg? Hva skjer med fiskemottak, flåte, arbeidsplasser og lokalsamfunn? Og hva skjer med en kultur som gjennom generasjoner har vært bygget rundt at fisken kommer inn fra havet hver vinter?

For noen handler klima derfor ikke først og fremst om temperaturmål eller utslippskurver. Det handler om muligheten til å leve av ressursene rundt oss også i framtiden.

Kvinner og menn ser ulikt på utviklingen

Undersøkelsen viser samtidig at «befolkningen i Lofoten» ikke mener én og samme ting.

Forskjellene mellom kvinner og menn er på flere områder langt større enn endringene fra 2022 til 2026. Kvinner ligger 15 prosentpoeng høyere enn menn i oppslutningen om at klimaendringer skjer, og hele 26 prosentpoeng høyere i bekymringen for naturen. Menn støtter på sin side oljeleting utenfor Lofoten omtrent tre ganger så ofte som kvinner. 

Også når det gjelder skreien er forskjellen tydelig. 72 prosent av kvinnene er ganske eller svært bekymret for at klimaendringene kan føre skreien lenger nord, mot 54 prosent av mennene.

Dette er viktige forskjeller å forstå. Skal Lofoten lykkes med grønn omstilling og bærekraftig samfunnsutvikling, må vi vite både hva som samler oss – og hvor synspunktene spriker.

Utfordrer forestillingen om «klimaungdommen»

Et annet resultat er kanskje mer overraskende.

De under 30 år skiller seg i undersøkelsen ut med lavest oppslutning om flere klima- og naturhensyn, og rapporten beskriver dem som den mest klimaskeptiske og mest petroleumsvennlige aldersgruppen. Kantar understreker samtidig at undersøkelsen ikke kan forklare hvorfor dette mønsteret oppstår. 

Det utfordrer forestillingen om at unge automatisk er den mest klimaengasjerte delen av befolkningen.

Det bør ikke tolkes som at unge «ikke bryr seg». Det kan snarere være en påminnelse om at klima- og naturpolitikk må oppleves relevant i hverdagen. For unge i Lofoten handler framtiden også om jobb, bolig, transport, økonomi og muligheten til å bli boende.

Og nettopp her møter klimaarbeidet samfunnsutviklingen.

Det må være mulig å velge grønt

Mange ønsker å ta klima- og naturhensyn. Men gode intensjoner hjelper lite dersom løsningene ikke finnes.

Bare 9 prosent opplever i stor grad at kommunen legger til rette for at innbyggerne kan velge klimavennlige løsninger. 

Kollektivtransport er et tydelig eksempel. 59 prosent sier at flere avganger er viktig dersom de skal reise oftere kollektivt, og mange etterlyser bedre korrespondanse og mer pålitelige ruter. I de åpne svarene forteller innbyggere om steder der det knapt finnes kollektivtilbud utenom skolerutene, og om behovet for et transportsystem som også fungerer for dem som bor her hele året. 

Det peker på en grunnleggende utfordring i den grønne omstillingen: Det må være enkelt og realistisk å velge annerledes.

Et bærekraftig reisemål skal være et godt sted å bo

Lofoten er et av Norges mest kjente reisemål. Men bærekraft kan ikke bare handle om hvordan Lofoten framstår for dem som besøker oss.

Bare 17 prosent mener i stor grad at reiselivsnæringen tar ansvar for å redusere miljøbelastning og klimagassutslipp. Det er den laveste vurderingen blant næringene som er målt i undersøkelsen. 

Samtidig viser svarene et sterkt ønske om å ta vare på naturen og sikre at utviklingen skjer på en måte som lokalsamfunnene tåler.

For Lofoten De grønne øyene er dette kanskje et av de viktigste budskapene i hele undersøkelsen:

Et bærekraftig reisemål må først og fremst være et godt sted å leve.

Det betyr at naturen må tåle besøket. At innbyggerne må ha tilgang til transport og tjenester. At reiselivet bidrar til lokalsamfunnene. Og at næringsutvikling skaper langsiktige arbeidsplasser uten å bygge ned selve natur- og kulturgrunnlaget som verdiskapingen hviler på.

Lofoten må utvikles – og tas vare på

Lofotundersøkelsen viser ikke et samfunn som er enig om alt. Klimaengasjementet har gått noe tilbake siden 2022, og det finnes tydelige forskjeller mellom kjønn, alder og utdanningsgrupper. Samtidig peker rapporten på én sak som samler bredt: ønsket om å beskytte natur, landskap og fiskeriressurser. 

Det er et viktig utgangspunkt.

Lofoten skal fortsatt være et sted hvor mennesker kan bo, arbeide, drive næring, fiske, dyrke mat, starte bedrifter og ta imot gjester fra hele verden. Men utviklingen må skje med respekt for grensene som naturen og lokalsamfunnene setter.

For klimaendringene, naturtapet og presset på arealene er ikke utfordringer som ligger langt fram i tid. De merkes allerede i spørsmålene vi stiller:

Hvor ble det av fisken? Hvor mye tåler naturen? Får vi plass på ferga? Kan barna våre fortsatt finne arbeid og et godt liv her?

Arbeidet med Lofoten De grønne øyene handler i bunn og grunn om å finne gode svar på disse spørsmålene – og om å utvikle et Lofoten der natur, mennesker og næringsliv fortsatt kan leve godt sammen.

Les gjerne Rapporten fra Lofotundersøkelsen 2026 her: